Ja til folkestyre - nei til EU

Vi sa nei til EU i 1994. Fordi vi vil styre landet vårt sjøl. Fordi vi veit at EU ikke bygger bruer, men murer. Kampen mot EU er en kamp for folkestyre. Det er en kamp for at folk flest, ikke byråkrater og topp-politikere i Brüssel skal bestemme hvordan framtida skal se ut. I EU flyttes makta stadig lengre vekk fra folk. Beslutningene tas av en liten elite, i lukkede rom.

Å gå inn i EU innebærer på mange måter å bli en del av en ny stat. Med felles lovgivende og dømmende makt, felles sentralbank og valuta, felles politistyrke og snart felles hær, er EU så godt som en forbundsstat. Spørsmålet om norsk EU-medlemskap er derfor et spørsmål om vi ønsker å bli en del av en stat der folkestyret ligner en vits.

Av og til blir EU forsøkt framstilt som et solidaritetsprosjekt. Det blir for eksempel påstått at EUs utvidelse østover er solidarisk mot de fattige landene. Sannheten er at ikke et eneste østeuropeisk land blir med før den vesteuropeiske overklassen vet at de selv tjener på det. I tillegg har EU avanserte systemer for utestegning av folk på flukt fra fattigdom, krig og nød. Det er ikke mye solidaritet i det.

Da spørsmålet om norsk EU-medlemskap var oppe sist, ble de politiske motsetningene tydelige. Fagbevegelsen, bønder, ungdom og miljøvernere sluttet i stor grad opp om nei-sida. Toppene i Arbeiderpartiet, sjefene i næringslivet og hovedstadspressa utgjorde ja-sidas kjerne. Dette viser tydelig hva EU-spørsmålet dreier seg om: Skal framtida være eliten eller folkets?