Same shit, new wrapping

Obamas genierklærte, men forutsigbare tale under Nobelprisutdelingen har fått mange, deriblant Erna Solberg, til å spørre hva kritikere av pristildelingen mener nå, om ikke venstresiden føler en viss flauhet over egen kritikk. Tvert imot, talen inneholder ingenting nytt og unnviker sentrale momenter i forståelse av hva krig brukes til. Satt opp mot Obamas legitimitetsrefleksjoner er nemlig det vel så viktig.

Det Obama ikke nevnte er interessene som ligger bak en væpnet konflikt. Interesser bak en konflikt er ofte knyttet til makt og ressurser, der et land gjerne «vil ha» noe som tilhører et annet og gjerne bruker våpen for å oppnå sin vilje. Uten å se disse interessene kan teatralske begrunnelser som kamp mot terror, kamp for demokrati og frihet og andre ideologiske innpakninger gjøre krig mer spiselig. Eksempelvis har både 2. verdenskrig og den kalde krigen historisk fått en nesten ren ideologisk begrunnelse, selv om stormaktsinteresser var helt avgjørende. Også krigen mot Irak og krigen mot terror er eksempler på innpakningspapir rundt USAs krigføring for å oppnå sine interesser rundt i verden.

Obama har helt rett i sin tale når han påpeker at det ikke er nok å være for fred for å oppnå fred. Å være for fred er derfor ikke et standpunkt mot våpen alene, men et standpunkt mot at land, grupper og interesseparter ikke skal ha lov til å begå overgrep mot andre fordi de har interesse av det. Dette handler om imperialisme – å kjempe mot at verden skal styres av kreftene øverst på næringskjeden, om dette er land, allianser, selskaper eller personer.

Obamas taleevner vises til sitt fulle når han roser både Gandhis og Luther Kings ikke-voldsfilosofi, men utelater deres stadige kritikk av Vestens og mektige lands oppførsel i verden. Forståelig nok. Å nevne dette ville være å understreke at han, som president for verdens eneste militære supermakt, er automatisk diskvalifisert som prismottaker.

Satt på spissen kunne det like gjerne vært USAs tidl. president George W. Bush som sto på talerstolen og mottok fredsprisen. Obama er selvfølgelig langt mer veltalende enn sin forgjenger, og svøper USAs stormaktspolitikk inn i flotte refleksjoner. Men akk så lik man er i politisk tankebaner. Fortsatt deles verden inn i «god» og «ond» som forsvar på USAs våpenbruk, fortsatt påstås det at USA tar til våpen for å fremme demokrati (historien viser vel så ofte det motsatte).

Og fortsatt framstilles 11.09.2001 som et groteskum uten sidestykke, selv om det eneste spesielle med 11.09 var grusomhetens oppfinnsomhet og at det var 3.000 amerikanere som døde – ikke 3.000 irakere, palestinere eller afghanere. Og med mindre man mener amerikanske liv er mer verdt, kan man virkelig ikke kreve at 11. september skal utløse mer avsky enn vestlige soldaters framferd i Afghanistan eller Israels okkupasjon av Palestina.

Obamas tre forslag for en mer fredelig verden er småstein stilt opp mot tidligere prisvinneres filosofi og faktiske arbeide, og det hele får en vond smak når krig er «ok» så lenge målet er fred, demokrati og å knerte de onde. Dette sammen med Jaglands visjoner om ny verdensorden burde gi frysninger hos oss alle. For hvordan kan det bli mer fred når våpen skal være et helt greit politisk verktøy? Tvert om er en slik verdensorden den beste garanti for at vår lille klode i all framtid vil bruke enorme ressurser på å jages av krig, drap, døde sivile, utbombede håp og drømmer. En slik verdensorden vil alltid godta at hver part skylder på hverandre og våpenbruken er i freds hensikt. Uten en grense vil strikken alltid tøyes.

De som virkelig kan være fornøyd med prisen er konservative som ofte surmaget må konstatere at de blir den «slemme» part når høyresiden vil bruke rifle og venstresiden dialog og diplomati. Endelig kan Erna Solberg og Siv Jensen sove godt om natten, i visshet om at Obama har velsignet retten til å skyte de man er uenig med og så kalle dette fredsarbeid.

Med andre ord, dette er «same shit, but fancy wrapping» og det hjelper lite når Obama nå kan gå til krig med fredsprisen i hånden og et «Yes, we can!», hilsen «fredsnasjonen» Norge.