Tar opprøret til gata

Streetskater Kim Ottermo elsker friheten skatinga gir. Som aktivist-rider for Amnesty skater han for at den friheten en gang skal gjelde for alle.

Torsdag 11. juni 2009

Tips en venn   |  Utskriftsversjon   |  DelDel

Rødt Press 3 - 2009
Tekst: Linn Skagestad

Det er mandag ettermiddag i Kubaparken på Grünerløkka i Oslo. Utenfor hersker hverdagsfølelsen med stressede folk som haster forbi på vei hjem fra jobb. Men inne i parken er det høytidsstemning. Skatetalentet Kim Ottermo har nemlig sammen med noen skatevenner og fotograf Stian Evensen inntatt curben for å ta noen bilder. Iført en rutete skjorte, lilla sneakers og et par solbriller i 80-tallsstil setter Kim fart mot curben og gjør med største letthet en switch backside kickflip tailslide til anerkjennende applaus fra de andre skaterne.

 

 

Designer brett mot urett

Men for Kim handler skating om mer enn å gjøre tricks. Han er èn av fem aktivist-skatere i prosjektet Activist, i regi av Amnesty International. Det er et skate- og streetwearmerke hvor alt overskudd går til Amnestys arbeid. Tanken er å bevisstgjøre ungdom på menneskerettigheter på en ny måte.
- Jeg synes det er fint å kunne støtte en så bra sak med skatinga, forteller Kim, som nå har tatt en pause fra curben, og viser fram et fargerikt skateboard som han har vært med på å designe. Det har Kims signatur ”KimO” på seg, og O-en fylles av et hvitt peace-tegn. I tillegg til signaturen prydes brettet av ansiktsprofilen til John Lennon og påskriften ”Change the future”.  

- Det kom i dag, forklarer Kim og utdyper:
- Hvert design skal fortelle en historie om brudd på menneskerettigheter, men samtidig gi folk en mulighet til å gjøre noe mot dette.

Falt for friheten

Kim er opprinnelig fra Tvedestrand og begynte å skate for over ti år siden. Siden den gang har han rullet seg inn i eliten av norske streetskatere ved å underlegge seg en rekke best trick-konkurranser, og ved å utmerke seg som en av landets råeste på s.k.a.t.e. Skateboardmagasinet Tacky.no beskriver Kim som ”en unik sammensetning som ikke bare er supertech eller bare drar på, men er top notch på begge plan. Han skater like godt til lands som til vanns, bare bytt ut vannet med switch, så blir det helt sant”. Talentet er det med andre ord ingen tvil om.

Hvorfor begynte du med akkurat skating?
- Nabogutten drev med det, så jeg plukka det nok opp fra ham. Jeg var også innom fotball og hoppa litt på ski, men det som er så bra med skating er at det ikke er noen trener som maser på deg og bestemmer hva du skal bruke tid på. Man er mer fri til å gjøre det man selv synes er gøy, forteller han, før en yngre skater drar kjensel på ham og kommer bort for å hilse. Kim hilser blidt med knyttneve mot knyttneve.

Hva liker du aller best å gjøre på brett og hva betyr skatinga for deg?
- For meg er skating frihet. Det er gøy fordi du kan gjøre det når du vil og hvor du vil. Jeg liker for eksempel godt å skate i gatene og bruker naturlige hindringer som benker eller skrenter til ramper. Dessuten er det gøy bare å cruise rundt i byen på brett, forklarer streetskateren, som i tillegg til i Kubaparken, ofte er å finne ved curben i Frognerparken eller i Marienlystparken.
At Kim digger skating, er det ingen tvil om når han forteller hvor mye tid som har gått med for å komme på det nivået han er på i dag:
- Jeg har nok skatet så godt som hver dag de siste ti årene, smiler han.  
Heller ikke leggene levner tvil om at det har blitt mye skating på Kim, og at det koster å bli så god. På oppfordring fra en av kompisene viser han fram to legger som er så dekket av store, lyse arr, at det ene arret går over i det andre.
- Jeg har tryna mange ganger, ler han, men da er det bare å reise seg opp igjen og prøve en gang til, slår han fast.

Motkultur

Skating var forbudt i Norge fra 1978 til 1989, og symboliserer for mange opprør og opposisjon. Etter at forbudet ble opphevet, er det blitt noe mer stuerent å drive med skating, men Kim mener at skatemiljøet fortsatt er et radikalt og alternativt miljø.
- Selv om skatemiljøet er blitt mer sammensatt, er det fortsatt en motkultur. Det er ingen regulert sport, men mer en livsstil. Så sånn sett kan man se på det som et opprør mot mer etablerte og regulerte idretter, mener Kim, og føyer engasjert til:
- Og derfor bør det heller ikke bli en OL-gren!  
Det er ikke bare forslaget om å innlemme skating i OL-maskineriet som engasjerer skateren.
Hvilke politiske saker brenner du for?
- Jeg synes situasjonen i Palestina er helt forferdelig. Hele det internasjonale samfunnet vet hva som skjer, og er vitner til overgrepene og undertrykkelsen, men ingen griper inn. Er det noe jeg ønsker, så er det fred i Palestina.  

Engasjement er nødvendig

Lyden av polyuretan-hjul mot asfalt, latter og rop tar til, og vitner om at stadig flere skatere har funnet veien til Kubaparken. Så godt som alle kjenner igjen Kim, men det ser ikke ut til å ha gitt skateren primadonnanykker. På dagtid er han nemlig å finne på jobb som pleieassistent for psykisk utviklingshemmede i Oslo kommune.
Hvorfor har du valgt å jobbe i helsevesenet?
- Det er en givende jobb. Jeg trives veldig godt med å kunne gjøre en praktisk innsats for andre og hjelpe de som trenger det, sier han.
Skateboardmiljøet blir av mange anklaget for å representere lat og opprørsk ungdom. Gjelder dette bare skateboardmiljøet, eller ungdom generelt?
- Det er jeg ikke enig i. Jeg synes tvert i mot det ofte er ungdom som får ting til å skje. Både designerne, skaterne og medarbeiderne som står bak Activist er for eksempel unge folk som er engasjerte, tenker nytt og ønsker en bedre verden, avslutter Kim.