Reisebrev fra Mongstad
Hvem skulle trodd at 33 våte naturvernere trakk alle de store TV- og radiokanalene en tidlig torsdag morgen? Det hjalp at de hadde lenka seg fast utenfor et oljeraffineri.
Av Sara | Mandag 12. februar 2007
Tirsdag 16.1.07
Kl. 07.00: Frokosten starter dårlig. NRK melder at Statoil helt uventa har begynt å bygge gasskraftverk på Mongstad.
Kl. 12.25: Telefonen ringer. «Hei, det er fra NU, du står på listene våre... Kan du være i Bergen i morgen kl. 18?»
Kl. 14.45: Situasjonen drøftes med kamerat Vegard på Blindern. «Veit ikke om jeg kan dra,» nøler jeg, «det er jo hestene og sånt...» Vegard ser lamslått på meg: «Så klart du drar! Og jeg blir med!»
Kl. 21.10: Etter fem timer på partikontoret og seksti telefonsamtaler har jeg klart å mobilisere Kaja fra Darbu.
Onsdag 17.1.07
Kl. 11.15: Bergensbanen går fra Drammen. Toget er bare halvfullt, så i løpet av noen timer har åtte naturvernere samla seg i ei vogn. Vi prater spent om hva som skal skje i morgen, til ei får en SMS om at vi må huske å ikke nevne aksjonen for noen som ikke skal være med.
Kl. 17.45: Vi er i Bergen. Det regner litt, som det har gjort i over åtti dager (norgesrekord, faktisk).
Kl. 19.00: Allmøte på NU-kontoret. Vi får vite at vi skal være snille mot hverandre, og særlig mot politiet, under aksjonen. De som har vært på glattcelle før, deler erfaringer. De frister med at det er myke madrasser der.
Kl. 22.03: Vegard og jeg blir innlosjert hos SU-lederen i Hordaland, Simen. Vi får forsyne oss fritt av restene fra SU-seminaret helga før og lager store nistepakker.
Kl. 00.00: Soveposene er rulla ut og lyset slukkes.
Torsdag 18.1.07
Kl. 04.25: Vekkerklokka ringer. Vegard forteller at jeg i løpet av natta har ligget og ropt at jeg trenger oksygen.
Kl. 05.20: Vi er på NU-kontoret igjen. Det er fylt til randen, men alle veit hva de skal gjøre, og gjør det. Vi er trøtte, men kaffe er bannlyst. Vi må jo ikke bli tissatrengte.
Kl. 05.45: Alle i bilene, nå drar vi!
Kl. 06.55: I løpet av få sekunder sperrer de 33 aksjonistene alle veier ut fra Mongstad. Jeg er plassert sammen med 18 andre ved hovedporten. Vegard havna på den minste porten, hvor de bare er tre, og er usikker på om politiet vil huske på å ta ham med seg.
Kl. 07.35: En enslig securitas-vakt kommer ut av bua si og klør seg i hue. Det begynner å regne.
Kl. 08.45: Jøss, er klokka så mye alt? Det regner ikke mer, i alle fall, men vi sitter i en stor vannpytt. Nå er det ganske mange kameraer og båndopptakere her, og NU-leder Bård har alt vært på radio.
Kl. 09.10: Securitas truer med å ringe politiet.
Kl. 10.00: Vi synger vår hjemmelagde aksjonssang gang på gang til ære for TV, radio og fotografer: «Vi vi'kke ha / gasskraft på Mongstad! / Vi syns det er / helt uaktuelt / å bygge ut helt uten rensing. / Nå står vi sammen mot gaaass-kraft-verk!» Politiet teller oss.
Kl. 10.30: Politiet er på sporet, får vi høre. De har planleggingsmøte. Trivsels-Thomas flyr fram og tilbake med reine sokker og knekkebrød med nugatti til slitne aksjonister når ikke pressen følger med.
Kl. 11.35: Skydekket sprekker, og sola kommer for fullt!
Kl. 11.40: Vi får høre at politiet har fjerna folk ved de andre portene. Den minste og? spør vi. Ja, den minste og. Vegard er fjerna. Nå bare venter vi. Diskuterer om vi skal bæres inn i bilen eller gå selv. Og snakker om hvor kalde og våte vi er.
Kl. 12.30: To svartemarjer svinger inn på plassen. Sjefen deres ber oss om å reise oss og gå frivillig. Vi rister på hodet. Niks. Nå sitter vi her.
Kl. 12.35: Vi får to minutter til å gå.
Kl. 12.45: Det er min tur. Jeg reiser meg frivillig og får nummer 20 på brystet og rundt armen. Det blir kommentert at jeg er helt blå i ansiktet av kulde. To politimenn drar meg inn i bilen og tar fra meg våpnene mine (en binders, en refleks og en sikkerhetsnål).
Kl. 12.58: Vi sitter åtte stykker baki svartemarja og er glade for at det er varmeanlegg der.
Kl. 12.45: Så er vi på Lindås lenmannskontor. Jeg får tilbake våpnene mine. Glattcella med myk madrass blir til et møterom (de hadde bare tre celler, nemlig), hvor alle aksjonistene blir gjenforent. Vi deler det vi har av mat og varm drikke, og går på do etter tur. Vegard prøver å massere i gang føttene mine uten å lykkes. Èn etter èn blir leid ut for avhør. De kommer ikke tilbake igjen.
Kl. 14.45: Så er det min tur. Politimannen min skriver med én finger på tastaturet. Dette tar tid.
Kl. 15.45: Jeg har fått en bot på 7000 kroner og er foreløpig atter en fri aksjonist. Men onkel politi har sagt at om jeg kommer tilbake, får jeg 15 000 til.
Kl. 15.50: NU-leder Bård venter utenfor lensmannskontoret med sjokolade og kafffe. Han sier at det er dårlig gjort å gi så høye bøter.
Kl. 16.30: Så kjører vi til Bergen igjen.
Kl. 18.00: Evalueringsmøte. Alle er enige om at det har vært en fin tur.
Kl. 19.00: Muligheten for nye aksjoner vurderes.
Kl. 22.57: Så forlater jeg Bergen for denne gang. Men jeg kommer nok igjen, så Statoil, bare pass dere!
Kl. 07.00: Frokosten starter dårlig. NRK melder at Statoil helt uventa har begynt å bygge gasskraftverk på Mongstad.
Kl. 12.25: Telefonen ringer. «Hei, det er fra NU, du står på listene våre... Kan du være i Bergen i morgen kl. 18?»
Kl. 14.45: Situasjonen drøftes med kamerat Vegard på Blindern. «Veit ikke om jeg kan dra,» nøler jeg, «det er jo hestene og sånt...» Vegard ser lamslått på meg: «Så klart du drar! Og jeg blir med!»
Kl. 21.10: Etter fem timer på partikontoret og seksti telefonsamtaler har jeg klart å mobilisere Kaja fra Darbu.
Onsdag 17.1.07
Kl. 11.15: Bergensbanen går fra Drammen. Toget er bare halvfullt, så i løpet av noen timer har åtte naturvernere samla seg i ei vogn. Vi prater spent om hva som skal skje i morgen, til ei får en SMS om at vi må huske å ikke nevne aksjonen for noen som ikke skal være med.
Kl. 17.45: Vi er i Bergen. Det regner litt, som det har gjort i over åtti dager (norgesrekord, faktisk).
Kl. 19.00: Allmøte på NU-kontoret. Vi får vite at vi skal være snille mot hverandre, og særlig mot politiet, under aksjonen. De som har vært på glattcelle før, deler erfaringer. De frister med at det er myke madrasser der.
Kl. 22.03: Vegard og jeg blir innlosjert hos SU-lederen i Hordaland, Simen. Vi får forsyne oss fritt av restene fra SU-seminaret helga før og lager store nistepakker.
Kl. 00.00: Soveposene er rulla ut og lyset slukkes.
Torsdag 18.1.07
Kl. 04.25: Vekkerklokka ringer. Vegard forteller at jeg i løpet av natta har ligget og ropt at jeg trenger oksygen.
Kl. 05.20: Vi er på NU-kontoret igjen. Det er fylt til randen, men alle veit hva de skal gjøre, og gjør det. Vi er trøtte, men kaffe er bannlyst. Vi må jo ikke bli tissatrengte.
Kl. 05.45: Alle i bilene, nå drar vi!
Kl. 06.55: I løpet av få sekunder sperrer de 33 aksjonistene alle veier ut fra Mongstad. Jeg er plassert sammen med 18 andre ved hovedporten. Vegard havna på den minste porten, hvor de bare er tre, og er usikker på om politiet vil huske på å ta ham med seg.
Kl. 07.35: En enslig securitas-vakt kommer ut av bua si og klør seg i hue. Det begynner å regne.
Kl. 08.45: Jøss, er klokka så mye alt? Det regner ikke mer, i alle fall, men vi sitter i en stor vannpytt. Nå er det ganske mange kameraer og båndopptakere her, og NU-leder Bård har alt vært på radio.
Kl. 09.10: Securitas truer med å ringe politiet.
Kl. 10.00: Vi synger vår hjemmelagde aksjonssang gang på gang til ære for TV, radio og fotografer: «Vi vi'kke ha / gasskraft på Mongstad! / Vi syns det er / helt uaktuelt / å bygge ut helt uten rensing. / Nå står vi sammen mot gaaass-kraft-verk!» Politiet teller oss.
Kl. 10.30: Politiet er på sporet, får vi høre. De har planleggingsmøte. Trivsels-Thomas flyr fram og tilbake med reine sokker og knekkebrød med nugatti til slitne aksjonister når ikke pressen følger med.
Kl. 11.35: Skydekket sprekker, og sola kommer for fullt!
Kl. 11.40: Vi får høre at politiet har fjerna folk ved de andre portene. Den minste og? spør vi. Ja, den minste og. Vegard er fjerna. Nå bare venter vi. Diskuterer om vi skal bæres inn i bilen eller gå selv. Og snakker om hvor kalde og våte vi er.
Kl. 12.30: To svartemarjer svinger inn på plassen. Sjefen deres ber oss om å reise oss og gå frivillig. Vi rister på hodet. Niks. Nå sitter vi her.
Kl. 12.35: Vi får to minutter til å gå.
Kl. 12.45: Det er min tur. Jeg reiser meg frivillig og får nummer 20 på brystet og rundt armen. Det blir kommentert at jeg er helt blå i ansiktet av kulde. To politimenn drar meg inn i bilen og tar fra meg våpnene mine (en binders, en refleks og en sikkerhetsnål).
Kl. 12.58: Vi sitter åtte stykker baki svartemarja og er glade for at det er varmeanlegg der.
Kl. 12.45: Så er vi på Lindås lenmannskontor. Jeg får tilbake våpnene mine. Glattcella med myk madrass blir til et møterom (de hadde bare tre celler, nemlig), hvor alle aksjonistene blir gjenforent. Vi deler det vi har av mat og varm drikke, og går på do etter tur. Vegard prøver å massere i gang føttene mine uten å lykkes. Èn etter èn blir leid ut for avhør. De kommer ikke tilbake igjen.
Kl. 14.45: Så er det min tur. Politimannen min skriver med én finger på tastaturet. Dette tar tid.
Kl. 15.45: Jeg har fått en bot på 7000 kroner og er foreløpig atter en fri aksjonist. Men onkel politi har sagt at om jeg kommer tilbake, får jeg 15 000 til.
Kl. 15.50: NU-leder Bård venter utenfor lensmannskontoret med sjokolade og kafffe. Han sier at det er dårlig gjort å gi så høye bøter.
Kl. 16.30: Så kjører vi til Bergen igjen.
Kl. 18.00: Evalueringsmøte. Alle er enige om at det har vært en fin tur.
Kl. 19.00: Muligheten for nye aksjoner vurderes.
Kl. 22.57: Så forlater jeg Bergen for denne gang. Men jeg kommer nok igjen, så Statoil, bare pass dere!
Ansvarlig redaktør: