- Norge ut av Afghanistan!

Rødt Press 2 - 2009
Tekst: Olav Magnus Linge

I januar oppsummerte FN 2008 som det blodigste året i Afghanistan siden USA i strid med folkeretten invaderte landet i 2001. Over 2100 sivile ble drept i året som gikk, det er 40 % flere enn i 2007. Litt under halvparten av de drepte var ofre for NATOs krigføring. Etter sju år med okkupasjon er narkotikaproduksjonen og oppslutningen om Taliban snart det eneste som med sikkerhet går oppover i Afghanistan. 
- Forskjellene mellom den afghanske virkeligheten FN og uavhengige observatører beskriver, og den propagandaen som kommer fra ulike NATO-lands regjeringer er slående, sier SU-leder Mali Steiro Tronsmoen. Hun har nettopp kommet tilbake fra en fire dagers lang feltreise i det okkuperte Afghanistan i regi av forsvaret, sammen med lederne i de andre ungdomspartiene.

Invasjonen
Den amerikanske invasjonen i 2001 er ikke første gang en stormakt har prøvd å få fotfeste i hjertet av Sentral-Asia. Imperier har gått seg fast i Afghanistan før. Ønsket om kontroll over handelsveier og rike energiressurser har lokket flere krigsmakter til landet ved flere anledninger. Storbritannia og Sovjetunionen var de siste som gjorde forsøk på å kontrollere landet.  
Siden Sovjet invaderte landet i 1979 for å støtte en Moskva-lojal regjering under press, har det afghanske folkets skjebne i større grad enn de fleste blitt formet direkte av stormakters interesser. Tiåret med sovjetisk okkupasjon var også tiåret der USAs etteretningstjeneste finansierte og bevæpna islamistiske geriljaledere og krigsherrer. Den katastrofale borgerkrigen i årene etter at Sovjet trakk seg ut var et direkte resultat av denne bevæpninga, på samme måte som Talibans maktovertakelse i 1997 var et produkt av våpnene, treningen og utstyret Taliban fikk fra USAs allierte i området.

Ingen tillitt
Det er ikke rart at afghanere flest ser med skepsis på utlandske soldater, og med mistro til hvilke motiver vestlige stormakter egentlig har når de på ny engasjerer seg i Afghanistan.
Samme uke som SU-leder Mali Steiro Tronsmoen besøkte Afghanistan viste en undersøkelse fra det norske Christian Michelsensinstituttet at tillitten til NATO er dramatisk synkende. Hele 6 av 10 spurte svarer at de har ingen tillitt til NATO, bare 5 % oppgir at de har full tillitt til de vestlige styrkene. Et klart flertall mener at NATO forverrer sikkerhetssituasjonen for dem selv. Kvinnene er mest negative, ingen av de spurte kvinnene oppgav at de hadde stor eller full tillitt til NATO.
- Jeg har møtt de norske soldatene i Meymaneh i Nord-Afghanistan, og har stor respekt for at de gjør den jobben de er satt til. Men man kommer ikke fra at de norske soldatene er en del av en helhet, og at NATO er en ofte brutal og upopulær okkupasjonsmakt, med stadig mindre troverdighet og støtte i den afghanske befolkninga, sier SU-leder Mali Steiro Tronsmoen.

Demokrati og kvinnefrigjøring?
Begrunnnelsen for USAs invasjon av Afghanistan i oktober 2001 var at Talibanregimet som hadde styrt landet siden 1997 huset terrornettverket til Osama bin Laden. Siden den gang har argumentene som brukes for å rettferdiggjøre USA og NATOs militære nærvær i Afghanistan endret karakter. Osama bin Laden er ikke fanget eller drept, og USAs nye president Barack Obama har offisielt skrinlagt ”krigen mot terror,” samtidig som han ønsker å sende ”flere soldater, bombefly og helikoptre” til Afghanistan. Den nye begrunnelsen for okkupasjonen av Afghanistan er at ”demokrati skal bygges,” ” kvinner skal frigjøres,” og fremfor alt skal de religiøse fundamentalistene og krigsforbryterene i Taliban hindres i å komme tilbake til makten.  Men da USAs bomberegn tvang Taliban til retrett, var det ikke kvinneaktivister og demokrater som inntok Kabul. Det gjorde derimot krigsherrer og forhatte kriminelle som allerede hadde opparbeida seg et omfattende kriminelt rulleblad.

Forsvarer krigsforbrytere
Allerede høsten 2001 advarte den annerkjente menneskerettighetsorganisasjonen Human Right Watch USA mot å alliere seg med krigsherrene i den såkalte Nordalliansen, Talibans fiender som da fortsatt kontrollerte en liten flik av det nordlige Afghanistan.
- Partene som utgjør Nordalliansen har begått alvorlige brudd på internasjonal lov og menneskerettigheter … Alle alliansens fraksjoner er ansvarlige for massevoldtekter, summariske henrettelser, tilfeldige arrestasjoner, tortur og forsvinninger. Mange av disse overgrepene har vært så omfattende og systematiske at de er innenfor definisjonen av forbrytelser mot menneskeheten, uttalte organisasjonen i en rapport i oktober 2001.
Ikke uten grunn. Krigsherrene som NATO har alliert seg med i Afghanistan har hatt makt i landet før. I borgerkrigen fra 1989 til 1997 la stridende krigsherrer Kabul i grus og drev millioner på flukt. For eksempel står ikke krigsherren Abdul Rashid Dostum tilbake for Taliban i brutalitet. I følge Human Rights Watch er Dostum egenhendig ansvarlig for en rekke massakre og systematiske angrep på sivile, og har til overmål personlig kjørt over levende krigsfanger med panservogn. Siden USAs invasjon har han vært stabsjef for den afghanske hæren. Nå er han i eksil i Tyrkia, men har fortsatt betydelig makt i Faryabprovinsen der norske soldater er stasjonert. Abdur Rasool Sayyaf, som NATO utpekte som medlem av Afghanistans grunnlovgivende forsamling, skiller seg lite fra Taliban når det gjelder religiøs ekstremisme. Sayyaf sørget for at Talibans forhatte departement for ”moral og sedlighet” ble oppretthold (riktignok med nytt navn), og er arkitekten bak en ny familielov som i praksis legaliserer voldtekt innen ekteskapet.

Nato er problemet
- Det finnes ingen enkel løsning som raskt skaper fred for det afghanske folket, sier SU-leder Mali Steiro Tronsmoen. Men stadig flere enes om at NATOs okkupasjon er en del av problemet, ikke løsningen i Afghanistan. Blant dem er tidligere øverstkommanderende for Storbritannias NATO-styrker, general Leo Dochery.
– Så lenge sivile drepes av NATO vil stadig flere vende seg mot oss, det finnes ingen militær løsning i Afghanistan sa generalmajoren til the Guardian. 
- For hver bombe som faller over Afghanistan økes rekrutteringen til Taliban.  For hver krigsherre som forsvares av NATOs soldater, og hver dag folk i Afghanistan opplever at frykt og mangel på muligheter, styrkes den væpna motstanden mot okkupasjonsmakten, sier SU-leder Mali Steiro Tronsmoen.
- Før eller senere blir NATO nødt til å forhandle med Taliban om en politisk løsning. En forutsetning for fred i Afghanistan er at NATOs aggressive krigførig opphører og at okkupasjonsstyrkene eventuelt erstattes av et internasjonalt nærver som ikke har som mål å forsvare USAs interesser, sier hun.
- Det var en sjelden ironi over tidspunktet vi reiste til Afghanistan. Når vi humpa rundt i NATOs pansra biler, markerte folk i Afghanistan at det er 20 år siden den ti år lange sovjetiske okkupasjonen tok slutt. Hvor lenge går det før vi kan feire at også NATOs okkupasjon er historie?