Kampen om læremidlene

KOMMENTAR
Snorre Valen 
RØDT PRESS, Nr. 2 - august 2008

"Æ love å skaff dåkker gratis skolebøker", sa Trond Giske til jubel fra de demonstrerende elevmassene i 2000.

Sånn gikk det ikke. Den som intet våger intet vinner, og Giskes utlånsordning av noen skarve bøker i året var så stusselig konstruert at Høyre og Kristin Clemet ikke hadde noen problemer med å kassere ordningen allerede året etter. 

Høyre mot gratis skole

2006: "Man skal nok lete lenge etter å finne sterke prinsipielle motstandere av billigere eller gratis læremateriell i videregående opplæring", skrev Høyres Ine Marie Eriksen Søreide umiddelbart etter at den rød-grønne regjeringa kunngjorde sin reform for gratis læremateriell i den videregående skolen i 2006. Med tanke på at Søreide selv var en hardnakka motstander av gratis læremateriell i hele sin tid som Unge Høyre-leder, må vel det sies å være en sannhet med modifikasjoner. Søreide, som sjøl bidro til å frata elevene det lille som var av gratis læremidler i 2001, har brukt de siste to åra på å kritisere SVs kunnskapsminister for å ikke følge en fullstipendordning hun selv har latterliggjort i et halvt tiår. Eller som Unge Høyres nylig avgåtte leder Torbjørn Røe Isaksen stolt proklamerte ” Jeg tror jeg kanskje er den enste sentrale ungdomspolitikeren i Norge som aldri, A-L-D-R-I  har lovet noen skoleelever skattefinansierte skolebøker – det som på folkemunne kalles gratis. Jeg synes det finnes viktigere ting å bruke pengene på.

Saken er jo den at høyresidas motstand mot gratis læremateriell alltid har vært prinsipiell. Med argumenter av typen "vi vil ikke subsidiere skolebøker til Røkkes barn" og "vi vil ha målrettede stipend til de som virkelig trenger det" har Høyre lagt seg på samme linje som i alle andre velferdsspørsmål: Lua i hånda. Om du skal få skolebøker og materiell, må du virkelig trenge det. Og du må bevise at du trenger det. som 16-åring, skal du altså, dokumentere på offentlige skjema at du og dine forsørgere er fattige. Verdigheten står ikke sentralt i Høyres skolepolitikk, og det har den heller aldri gjort.

Og det er i bunn og grunn verdighet dette handler om: Anstendigheten i å slutte å kreve penger fra tenåringer i et skoletilbud som i alt annet enn navnet oppfattes som obligatorisk.

SV fikser biffen

Så tok det da bare SV ett år å fikse det Arbeiderpartiet har lovt i flere tiår: Gratis læremateriell, også på videregående. En stor del av æren for det tilfaller SU, som har stått knallhardt på for en reell gratisordning. (dette og neste avsnitt burde sammenfattes)ikke to bøker i året. Ikke stipend til de som oppfyller Kristin Clemets kriterier for verdig trengende. Clemet selv tjente 1 466 266 kroner i fjor, om lag 200 000 mer enn da hun var minister og utformet kravene. –clemet burde komme i teksten og ikke stå i parantes?).

En skal likevel ikke tro at kampen er over med dette. "Veien e målet", sa Nils Arne Eggen, og slik er det også i SUs skolepolitiske kamp. Seieren med gratis læremateriell har bare bidratt til å synliggjøre hva de neste kravene må være: 

Bedre stipendordninger for yrkesfagelever er noe av det første SU tok tak i. I dag deles elevene opp i kategorier som avgjør hvilke stipendsatser de mottar til materiell og obligatoriske aktiviteter. På SUs landsmøte i vår ble det nye utdanningspolitiske manifestet vedtatt, og her fremmes kravet om en langt bedre stipendordning for yrkesfagene. Her varierer kostnadene voldsomt mellom de ulike yrkesfagtilbudene, og det må det tas høyde for i større grad enn i dag. Satsene må reguleres skikkelig fra år til år, og erfaringer med ordninga må tas inn fortløpende. Gratis i dag må være gratis også i framtida. 

Ordentlig kontroll med fylkene. I dag står fylkeskommunene, som driver de videregående skolene, temmelig fritt til å lage egne ordninger med pengene de mottar fra Kunnskapsdepartementet. Da er det vår jobb å holde fylkene (og spesielt de borgerlig styrte) i ørene. Det mangler ikke på historier om forsinkelser og ville priser som følge av at fylkene ikke tar oppdraget på alvor. Alle elever bør sjekke hvem som har politisk flertall i deres fylke, sette seg inn i ordningene for gratis læremateriell og sørge for å sette hale på eselet om ting ikke funker som det skal. En av vår tids viktigste reformer for ungdom må ikke få sauses bort fordi høyrefylker ikke viser seg tilliten verdig. 

Bedre offentlig kontroll med lærebøkene. Det hjelper jo ikke at bøkene er gratis om innholdet er dårlig. SUs landsmøte krevde en statlig godkjenningsordning for lærebøker, som skal vurdere styrker og mangler ved lærebokfloraen. Det er et godt og viktig krav, som SU må løfte fram. Clemets Kunnskapsløft har gitt oss så vage kompetansemål – kompetansemål er altså kompetanse som alle skal nå i videregående opplæring – at innholdet i skolen nå mer enn noen gang før defineres av kommersiele bokleverandører. SU går i front for å sikre kvalitet i lærebøkene og for en statlig godkjenningsordning. 

Hold stand mot markedsinteressene. Bokbansjen er grinete over den nye ordninga. Såklart vil bokbransjen ha en stipendordning der alle elevene kjøper alle bøkene hvert år. Men særlig økonomisk eller miljøvennlig er det ikke. En offentlig utlånsordning forutsetter derfor at bøkene ikke blir gamle og nedsarva. Da synker respekten for ordninga, og døra åpnes for mer markedsstyrte løsninger. Derfor må  SU slå ned på gamle og nedslitte bøker i den videregående skolen om den tid kommer! 

Til kamp mot egenandeler for digitale læremidler. Midt oppe i arbeidet med gratis læremidler dukker jo også spørsmålet om digitale læremidler opp. Her må SU ta debatten, og sørge for å stake ut en politikk som gjør elevene gode og oppdaterte på nødvendig teknologi, uten at vi rykker tilbake til start med egenandeler på flere tusen kroner i året. Nord-Trøndelag fylkeskommune har tråkka kraftig i salaten og krever tusenvis av kroner av alle elever for bærbare PCer som alle leveres fra én heldig dataprodusent. Den amerikanske giganten Dell er kjempefornøyd, men det er nok ikke elevene på media og kommunikasjon som nå må redigere film og musikk på ubrukelige maskiner, og attpåtil betale for det. I vill begeistring over nye og fæncy dataløsninger i skolen blir politikerne lett frista til å pålegge elever egenandeler helt på høyde med det skolebøkene en gang kosta. Den kampen må tas nå, før anbudskonkurransene, leasingavtalene og lisenskostnadene får ta fullstendig over.  

En kamp i flere faser

For SUs kamp for gratis læremateriell er en politisk kamp i flere faser. Fra å måtte nedkjempe -forslag fra Fremskrittspartiet om reklamefinansierte skolebøker ("Libresse gir deg den franske revolusjon") denne må skrives om, har SU nå kjempet gjennom et politisk flertall for det prinsipielle: Læremateriellet skal være gratis!

Neste fase er kanskje ikke like sexy, men den er desto viktigere: Å forsvare ordninga, og sørge for at den tåler de angrepene fra høyresida som garantert vil komme. Både i form av betal-selv-PCer, nye ”behovsprøvde” ordninger, forsøk på å innføre lokal reklamefinansiering, og gud vet hva annet Ine Marie Eriksen Søreide og hennes venner i FrP og Venstre kan finne på. Gratis læremateriell er elevenes seier, men derfor er det også elevene som må forsvare ordninga videre!