Israel: En apartheidstat?

Av Jørgen Jensehaugen
Rødt Press 1/08

I 1948 vant nasjonalistpartiet valget i Sør-Afrika. Med denne valgseieren kunne de gjennomføre en av de mer beryktede politiske prosjektene i vår tid – apartheid. Apartheid betyr atskillelse og systemet var basert på en systematisk rasesegregering hvor det hvite mindretallet styrte, mens det svarte flertallet hovedsakelig levde i såkalte bantustans – semi-autonome områder på landsbygda. Disse bantustanene var bygget opp på den dårligste jorda i Sør-Afrika. Den beste jorda var reservert for de hvite. Det var også stemmeretten. Det ble ulovlig å gifte seg på tvers av rasene, og absurditeter som strender reservert for hvite, dominerte etter hvert samfunnet. Kampen mot dette systemet engasjerte våre foreldres generasjon enormt, og Norge stod i den internasjonale forgrunnen når det gjaldt å legge politisk press på regimet i Sør-Afrika. De vant fram, og i 1990 ble Nelson Mandela sluppet ut av fengsel. Fire år senere holdt Sør-Afrika sitt første frie valg noensinne, hvor både hvite og svarte kunne stemme. 

Historiens ironi

La oss hoppe til Midtøsten. Her viser historien seg å inneholde en bitter ironi. Samme året som nasjonalistpartiet vant valget i Sør-Afrika og opprettet sitt rasestyre, ble staten Israel opprettet fordi dette ble sett på som nødvendig for at Europas jødiske befolkning, som nylig hadde vært ofre for den verste rasismen i historien, skulle få en trygg havn. Selv om den ene staten nå eksplisitt ble formet på rasistisk grunnlag, mens den andre ble skapt for å flykte fra rasisme, skulle disse to statene vise seg å få lignende trekk.
Et av slagordene til den tidlige jødiske settlerbevegelsen var ”et land uten folk for et folk uten land.” Det ble med andre ord hevdet at Palestina var et tomt land. Tvert imot – det bodde 900,000 palestinere der. Under krigen som varte fra november 1947 til ca. mars 1949 ble 750,000 av disse drevet på flukt. Disse flyktningene ble nektet returrett og Israel ble en jødisk stat med en palestinsk minoritet. Brorparten av de palestinske flyktningene endte opp i det som nå kalles Gaza og Vestbredden. I 1967 okkuperte Israel disse to områdene, men de ble ikke innlemmet som en del av staten Israel. Gaza og Vestbredden kalles derfor de okkuperte områdene. Dette er relevant fordi det betyr at man fra 1967 må snakke om to israelske styresett i forhold til palestinerne. Begge disse er former for apartheid, men de bærer forskjellige preg. 

”Snill” apartheid

Innenfor Israels grenser, de såkalte 67-grensene, eksisterer det en mild form for apartheid. Her har palestinere statsborgerskap og stemmerett. Her er arabisk et offisielt skriftspråk. Her besitter palestinere enkelte viktige stillinger. Utover dette rakner glansbildet. For selv om det er få lover (hovedsaklig to) som eksplisitt diskriminerer palestinerne, er det en rekke lover som diskriminerer gjennom sin referanse til disse to. Den første av disse to lovene er den såkalte ”Right of Return”. Den gir alle jøder, på verdensbasis, rett til å flytte til Israel og få statsborgerskap. En slik returrett eksisterer ikke for verdens palestinske eksilbefolkning. Den andre loven gjelder verneplikt. Israelske jøder må tjenestegjøre i hæren, mens israelske palestinere kan tjenestegjøre i hæren. Få palestinere velger å la seg verve på grunn av den politiske situasjonen. Utover disse to lovene er det som sagt få lover som sier ”reservert for jøder” eller ”palestinere er utestengt”, slik tilfellet var med den sørafrikanske lovgivningen. Men, som enkelte eksperter på feltet har påpekt – Israel er en langt smartere stat enn apartheidstaten Sør-Afrika noensinne var. Istedenfor å legge diskrimineringen fram for alle, blir den gjemt bort i lovverket. En rekke lover gjelder bare de som ”hvis de hadde vært utenfor Israel, ville kunne benytte returretten”. Andre lover, hovedsakelig de som gjelder velferdsgoder, har som premiss at man kan nyte godt av dem dersom ”man, eller noen i familien, har tjenestegjort eller tjenestegjør i den israelske hæren”. En rekke ortodokse jøder slipper å tjenestegjøre i hæren, men de får likevel tilgang til disse velferdsgodene gjennom ministeriet for religiøse saker.
Spørsmålet om land gjør det hele tydeligere. 20% av Israels befolkning er palestinere, men de eier bare 3.5% av landet. Dette er mer enn bare en refleksjon av den økonomiske fordelingen i Israel, det dreier seg om landfordelingslover. Den israelske staten eier 93% av jorda og denne blir forvaltet av Israeli Lands Administration (ILA). Charteret til denne organisasjonen gjør det klart at et av deres mål er ”to purchase and develop land as a national resource of the Jewish people, by the Jewish people, for the Jewish people.” ILA leier bare ut land til jøder – dette etter en omstridt debatt i Israel som tok slutt etter en avstemning i det israelske parlamentet (Knesset) i 2002 – hvor praksisen ble støttet av de folkevalgte.  

Fra okkupasjon til apartheid

La oss bevege oss utenfor 67-grensene – til de okkuperte områdene. Her er situasjonen langt verre enn innenfor Israels grenser, men det er vanskelig å beskrive den som apartheid med mindre man går situasjonen etter i sømmene. Okkupasjon og apartheid er ikke det samme, men i dette tilfellet har de mange fellestrekk. Det er vanskelig å si nøyaktig når okkupasjonen gled over i et apartheidregime, men det er der vi står i dag.
Rett etter at 1967-krigen var ferdig, startet israelske bosettere å flytte til de okkuperte områdene. I begynnelsen bar de fleste av disse bosetningene preg av å være midlertidige. Etter hvert ble det tydelig at de kom til å bli værende. Med Oslo-avtalens inndeling av de okkuperte områdene inn i A-, B- og C-områder, og med byggingen av den omstridte, og ulovlige, muren, har situasjonen blitt sementert – bokstavelig talt. Nå eksisterer det et ondartet system hvor et sett med regler eksisterer for okkupanten, og et sett for den okkuperte. Lovene som gjelder for den okkuperte er i systematisk brudd med internasjonale rettigheter, mens lovene som gjelder for okkupanten er lover som følger vanlige demokratiske modeller. Okkupasjonspolitikken er basert på beskyttelse av en etnisk gruppe på bekostning av en annen. Okkupanten (israelere) har stemmerett i staten Israel, kan reise fritt rundt og har tilgang til subsidierte vannresurser, egne veier reservert for israelere og de mottar militærbeskyttelse. Den okkuperte (palestinerne i de okkuperte områdene) har ingen slike goder. De har ingen stemmerett i Israel. De mottar ikke militærbeskyttelse, men blir tvert imot ofre for brutale menneskerettighetsovergrep. Palestinere kan ikke bevege seg på de såkalte bypassveiene som er reservert for israelere, men må reise rundt på dårligstelte og snirklete småveier. Palestinere betaler fire ganger så høy pris for vann som bosetterne. Den israelske bevegelsesfriheten er en fjern drøm for palestinerne og et utbygd nettverk av sjekkposter (546 i mars 2007) samt et strengt og vilkårlig reglement regulerer all palestinsk bevegelse. Dette systemet er så gjennomført at halvparten av de okkuperte områdene faktisk ikke er tilgjengelig for palestinere.
De okkuperte områdene blir i økende grad redusert til stengte og økonomisk avhengig enklaver som sterkt minner om de sørafrikanske bantustanene. Selv verdensbanken har dristet seg til å nå denne konklusjonen idet de i en rapport fra mai 2007 beskrev de ”uavhengige” palestinske områdene som ”enklaver”. En slik konklusjon ble også nådd av FNs spesialutsending på området, John Dugard , idet han erklærte i sin rapport fra januar 2007: ”Det hersker ingen tvil om at Israel okkuperer de okkuperte territoriene ved militærmakt. Samtidig bærer elementer av denne okkupasjonen preg av kolonialisme og apartheid, to regimeformer som er forbudt ved internasjonal lov.” 

Ikke Sør-Afrika, men …

Man skal ikke dra sammenligninger for langt. Israel er ikke Sør-Afrika, men enkelte likheter er skremmende. Selv har jeg vært begge steder – Sør-Afrika under apartheid og Israel/De okkuperte områdene. Premissene er ikke de samme, men praksisen er urovekkende lik. Israel er ikke fundert på raseteorier om at en rase er bedre enn en annen, men i praksis opererer man med klare etniske skillelinjer hvor en etnisk gruppe (jøder) blir behandlet bedre (i Israel) eller radikalt bedre (i de okkuperte områdene) enn den andre (palestinere). Man finner ikke skilt i Israel hvor det står: kun for jøder (slik det stod kun for hvite i Sør-Afrika), men sjekkposter, muren, reiserestriksjoner, bypassveier etc. gjør at slike skilt blir overflødige. Palestinere får rett og slett ikke tilgang til mange av strendene ved dødehavet som ligger i de okkuperte områdene. Det kan virke absurd å snakke om strender i en slik sammenheng, når fødende kvinner blir stoppet ved sjekkposter, noe som fører til høye dødsfall ved fødsel, eller at palestinske bønder blir holdt vekk fra sine åkere, men et av ankepunktene mot bruken av apartheidbegrepet er fraværet av ”petty apartheid” – adgang kun for hvite. Strendene ved dødehavet illustrerer at fraværet av den høyst visuelle apartheidpolitikken man fant i Sør-Afrika kun er et kosmetisk grep. I praksis står skiltene der – palestinere, ingen adgang!